Gutten vår ble alvorlig mobbet, mobberen ble trodd.
Vi fikk beskjed om at gutten måtte lære seg å tåle mer og måtte stå i det.
Det var starten på en 9-årig kamp, på liv og død.

Gutten vår hadde alltid syntes skolen var vanskelig og var ikke faglig sterk.
Han måtte jobbe mye hjemme for å henge med.
Det var ingenting å si på innsatsen.
På mellomtrinnet ble det mye mer fokus på å prestere og produsere.
Da kom svakhetene hans til sin rett og han kjente på presset,
Han fikk tilrettelegging og ekstra undervisning,
som denne mobberen synes det var gøy å erte ham for.
Gutten ville ikke tilbake på skolen.

Vi fikk beskjed om å fysisk bære ham ut i bilen.
Han var liten av vekst,så det var ikke vanskelig.
Men for oss var det å gå over grensen.
Vi lokket og motiverte.
Alt dreide seg om å få barnet på skolen.
Ingenting var viktigere.
Vi trodde vi var de eneste som ikke fikk det til.
Vi gikk ned i stilling.
Fulgte gutten på skolen og satt i klasserommet,
helt til noen kom på at det ikke var lov.
Da måtte vi ut på gangen.

Gutten ville ikke gå på skolen dersom vi ikke kunne sitte ved siden av ham.
Det var ikke trygt.
Skolen lovet å holde ham trygg.
Vi stolte på dem.
De klarte de ikke.
Etterhvert eskalerte det og det ble fysisk.
Gutten vår ville ikke si noe for det gjorde det bare verre.
Han ble slått på veien hjem, mobberen tok sekken hans og tisset på den,
stakk av med sykkelen hans og lot ham gå hjem uten sko.
Han sa ikke noe, før faren så at sykkelen var borte.
Da knakk han i sammen og fortalte om alt han hadde blitt utsatt for.
Helt siden første klasse.
Vi kontaktet skolen og foreldrene til mobberen.
Men mobberen ble trodd.
Vi bad om at mobberen måtte holdes unna vårt barn,
det sa skolen seg villig til.
Resultatet var at vår gutt ble isolert inne, mens de andre hadde friminutt.
Han stod og så på dem i vinduet.

Mobberen involverte de andre elevene og vår gutt ble utestengt.
Han ble deprimert og klarte etterhvert ikke gå ut.
Han gamet litt i en periode.
Det måtte vi selvfølgelig sette en stopper for og for all del
ikke la ham sitte på internet i skoletiden.
Da skulle han kjede seg slik at han kom tilbake på skolen.
Problemet var at på nettet hadde han venner og et sosialt liv.
Når vi tok fra ham det gikk det alvorlig galt.
Vi som foreldre ble ikke hørt eller tatt på alvor i det hele tatt. Ei heller gutten.
Det ble en kamp for å få hjelp
fagpersonene snakket fremdeles om å få ham på skolen.
Vi var mer opptatt av å holde ham i live.
Han gikk inn i seg selv og utviklet psykose.
Han hørte stemmer som fortalte at han var verdiløs og burde gjøre slutt på livet.
Han prøvde også. Heldigvis uten å lykkes.

Selvmordsforsøket ble redningen.
Da fikk han hjelp. Medisiner og samtaleterapi.
Gjorde ham sakte med sikkert sterkere.

Han startet på videregående, etter 3 timer med undervisning på ungdomsskolen.
Kontaktlærer på videregående var fantastisk. Hun så ham.
Hun så også at han hadde store lese og skrivevansker, og det ble påvist dyskalkuli.
Gutten som vi hele barneskolen hadde trodd ikke var faglig sterk,
fremstod som evnerik på WISC test.
Psykologen begynte å gråte under samtalen hun hadde med ham etter at resultatene var klare.
Du hadde hatt ett helt annet liv om noen på barneskolen hadde sett deg,
og hørt på det du hadde å si.
Hvis de bare hadde tatt deg på alvor.

Nå er gutten vår ferdig med videregående, med 5,6 i snitt
klar til å ta fatt på College i U.S.A .
Drømmen er nådd.
Vi kan slappe av og begynne tilhelingsprosessen.
Økonomien er ikke den beste og ekteskapet har hanglet.
Far er blitt uføretrygdet og mor er sykemeldt.
Utbrent.

Mitt råd til foreldre i samme situasjon.
Hør på barnet deres. Tørr å klage.
Bytt skole eller ta barnet ut.
Finn den ene viktige som ser barnet ditt og klarer å bygge relasjon.

Ta vare på egen helse og gjør noe bare for deg selv.
Snakk med likesinnede,
undersøk rettigheter for økonomisk støtte.
Sparepengene ryker fort,
og det er ikke lett å gå opp stilling etter mange år i redusert.

Lykke til!