Gutten min på 12 var borte fra skolen en eller flere dager i uka.
Skolen tolket det som vondt i viljen, giddalaus, og at han ikke motiveres av foreldrene til å ta seg sammen.
De ser en vanskelig gutt, ikke en som har det vanskelig. Han er blitt klassens klovn og bråkebøtte.

Skolen ser ikke gutten som prøver, som ikke får til det de andre får til og som mislykkes. De ser ikke gutten som flere ganger, hver eneste dag, får bekreftet at han ikke er god nok. At han er håpløs.

Skolen ser ikke hvordan hverdagen hjemme har endret seg. Hvordan gutten griner hver kveld fordi det er skole dagen etter. Gutten vil ikke legge seg for da blir det morgen.
Gutten som låser seg inne på badet og som blir fortalt dag ut og dag inn at skole er viktig og at alle må på skolen. Gutten som pliktoppfyllende prøver å gjøre lekser, bruker lang tid men får ikke til alle leksene.

PPT har kartlagt og sier at han har gode forutsetninger for å lære og derfor har skolen sagt at han ikke trenger noen som helst tilrettelegging. Gutten har ADHD og er i ferd med å få store faglige hull, etter mye fravær. Må det gå så langt at han ikke klarer noen ting før skolen våkner? Skal gutten gå i knas og miste fullstendig troen på seg selv før noe skjer?

I flere år er han tvunget på skolen. Men så er det stopp.
Han nekter fullstendig. Jeg slutter. Klarer ikke mer.
Etter flere år med å komme heseblesende, sent på jobb og levere stadige unnskyldning til kolleger for å stikke i arbeidstiden for å hente en gutt som har stukket av fra skolen, sykemelder jeg meg.
Slik at jeg kan være hjemme.
Jeg som mor har skjønt at nå er det nok. Nå må jeg stoppe å presse.
Jeg ødelegger gutten min.

Vi er under oppfølging av BUP og får en miljøarbeider på besøk 1 time 3 dager i uken, for å bygge relasjon. Etterhvert er det tanken at miljøarbeideren skal hjelpe gutten tilbake på skolen. Miljøarbeideren ser gutten og vi tror at det kan føre til en endring på skolen om hen får læreren til å ta 2 skritt tilbake og prøve å møte gutten der han er. Se ham som en gutt som har det vanskelig fremfor en vanskelig gutt.
BUP informerte om pleiepengeordningen som gjør at vi kan være hjemme med full lønn i en periode for å hjelpe gutten. Det ble en stor lettelse.

Vi foreldre bekymrer oss for framtida. Hvordan skal det gå med gutten vår?
Han har fått seg en skikkelig knekk og har veldig dårlig selvfølelse.

Det er godt å lese om dem som det har gått bra med,
Vi håper vi kan oppdatere med positive nyheter etterhvert.

Hilsen mor til en gutt som har det vanskelig.