Barnet mitt er blitt en skygge av seg selv, etter at han begynte på skolen.
Han som hadde gledet seg sånn.
Kameratene fra barnehagen fant seg til rette og klarte sitte stille i klasserommet.
En uke etter skolestart sa han tydelig fra at han ville tilbake til barnehagen.
Det var så fryktelig vanskelig å sitte stille og såååå utrolig kjedelig.
Fargelegging og perling. Bare ute i friminuttene og de var såååå korte.
Det tok altså ikke lang tid før den første samtalen med skolen.

Vår lille propell som elsket å være ute. Følte seg fanget.
Vi spurte om ikke de kunne ha litt ute skole,
men det var for tidlig.
Det var vanskelig i begynnelsen av første klasse.
De kunne stikke av.
Vi aksepterte det, men samtidig lurte vi jo litt på hvordan det plutselig var blitt så vanskelig, barnehagen klarte det jo fint.
En mindre voksen,men dog.

Vi spurte om det var greit at han fikk ta seg en tur ut,
når han trengte en pause.
Det var også vanskelig,
for da ville nok de andre også,
og de kunne strengt tatt ikke frigi en voksen bare for det.
Ikke var de velvillige til å ha bevegelse i klasserommet heller.
Det var vanskelig å falle til ro igjen.
Så der startet det.

Så kom bokstav innlæring og lesetrening.
Barnet hadde lært seg bokstavene i barnehagen,
og gledet seg egentlig til det.
Men det å sette bokstaver sammen til ord,
det var ikke så lett.
Han ble hengende etter.
Det var sikkert fordi han var så urolig mente læreren.

Når våren kom var det eneste lyspunktet,
fotball i friminuttet annenhver dag og gym timene.
Det var tårer om kvelden og raserianfall om morgenen,
han skulle ikke på den drittskolen mer.
Vi fikk stadig telefon hjem om at det hadde vært hendelser på skolen,
og ble etterhvert ganske frustrert.
Hvem er denne gutten de beskriver?

Vi ringte barnehagen for å høre om det hadde vært tegn,
tegn, til at han hadde utfordringer eller atferdsproblemer.
De kunne opplyse om at han likte aktiviteter der han fikk bruke kroppen,
mer enn de stillesittende aktivitetene.
Samtidig hadde han vært en av de ivrigste i førskolegruppa.
Atferd hadde aldri vært ett tema.
De lurte på om skolen kanskje ikke helt klarte å lese ham,
og at det derfor ble problemer.

Vi kontaktet skolen igjen og bad om et møte.
Læreren kunne da fortelle at gutten aldri snakket på skolen lengre.
Det hadde han ikke gjort den siste måneden.
Så ja vi måtte nok ha et møte.
Hun anbefalte henvisning til PPT. Noe vi godtok.
Skolen måtte ta noen kartlegginger og så kunne de henvise.
Det var lang ventetid og vi kom ikke inn før vegringen var et faktum.

Hell i uhell har mor en venninne som jobbet på BUP.
Hun sa ikke bruk makt, ikke hold, det er viktig at han går inn på skolen selv.
Noen dager gikk det, andre dager kom vi oss ikke ut døren.

Første møtet med barnet på PPT nå like før jul var fantastisk,
kontaktpersonen og han fant så tonen.
De lo og skoyet, og han fikk turne litt innimellom alle oppgavene hun hadde til ham.
Han boblet over i glede og ordene fosset ut av munnen på ham.
Kontaktpersonen lurte på hvorfor han ikke snakket på skolen.
De hører ikke på hva jeg sier.
De tror ikke på meg.

Kontaktpersonen på PPT sa at han nok er en litt aktiv gutt,
sannsynligvis ADHD, og lese og skrivevansker.
Hen ville henvise videre til BUP hvis vi ønsket det og ta en litt nøyere vurdering av lese og skrivevanskene. Vi sa selvfølgelig ja til det.
Hen kunne ikke forstå hvordan det hadde skåret seg på skolen,
og mente at skolen burde gå i seg selv og se nærmere på tilnærmingen til
elevene. Atferden kom nok som et resultat av deres tilnærming,
likeså den selektive mutismen og etterhvert vegringen mot skolen.
Forsvarsmekanisme.

Starten på året nå har ikke vært så bra.
Vi har håp om at det skal gå bra med gutten vår.
Han har gitt beskjed tidlig om at det ikke var bra for ham på skolen og han får hjelp.
Mine tanker som forelder går til alle dere som har kjempet i så mange år,
dere er mine helter.

Til dere fagpersoner der ute.
Jeg vet at det er mange gode pedagoger, miljøarbeidere og assistenter der ute.
Vær så snill å undersøk hva som ligger bak atferden,
istedenfor å fokusere på selve handlingene.
Hør på foreldrene når de ber om små tiltak som kan gjøre skolehverdagen til elevene litt bedre, ikke fokuser på problemene det skaper.
I det lange løp tror jeg det vil skape mindre arbeid.

Hilsen
en sliten 2.klasse mamma