Når barnet mitt var yngre, var hen eventyrlysten, nysgjerrig, observant og sta. Etterhvert som hen har blitt eldre er hen blitt mer forsiktig, ekstremt empatisk, omsorgsfull og veldig hensynsfull mot andre.
Hen var noe usikker på skolestarten, hen trivdes godt i barnehagen. Hen hadde heldigvis en god vennegjeng til å støtte seg på. De hadde dessverre ikke alltid den beste innflytelsen på hverandre, laget litt spillopper og gjorde litt ugang når de kjedet seg.
I løpet av de første 3 årene på skolen flyttet 3 av hens 4 beste venner, og hen ble stående igjen uten noen som hen virkelig hadde noe til felles med. Det førte til en periode med usikkerhet og hen fant ikke helt plassen sin i klassen etter det.
Skolen og vi foreldre var aktive i arbeid med å finne nye elever å spille på, men gruppen var nokså satt. De eneste som var interessert var outsiderne. Hen fant tonen med et par av dem, og det gikk bedre.

Året etter startet det forsiktig med vondt i magen, vondt i hodet, lette protester på å gå på skolen. Hen hadde noe fravær men ikke noe som skolen eller vi foreldre var veldig bekymret over. Han slet mer og mer med leksene og vi opplevde i starten at hen prøvde å sluntre unna, men etterhvert registrerte vi tegn på at hen ble akutt trøtt og sliten ved leseoppgaver og tok kontakt med skolen.
Skolen avviste først at hen hadde noen utfordringer med lesing og skriving. Hen måtte bare øve mer. Hen ble presset til å lese høyt i klassen, ha presentasjoner og andre situasjoner hvor hen følte seg uthengt.
Etterhvert begynte hen å rømme fra skolen og sette kursen hjem.
Slik startet det alvorlige skolefraværet.

Jeg som far, skulle ønske jeg hadde lagt mer press på skolen for å finne ut av lese og skriveutfordringene hens. Jeg trodde læreren hadde kunnskaper om dette i sin utdannelse.
Hen ble satt opp på flere lesekurs, som forverret forholdet til skolen og lesing.
Det ble etterhvert påvist dysleksi. Hen trodde det betydde at hen skulle få hjelp og redusert krav i form av høytlesning, tekniske hjelpemidler og mye bedre oppfølging. Slik PPT kontakten hans hadde lovet.

Ingenting ble annerledes og i løpet av 3 måneder ville hen overhodet ikke på skolen.
Panikk knappen ble trykket på og vi fikk beskjed om at hen måtte henvises til BUP,
da dette ikke var “normalt”, det måtte være noe annet som spilte inn.

Jeg stusser på at det å få en dysleksidiagnose, om vi kan kalle det det. Ikke utløser en rekke med tiltak og hjelpemidler automatisk. Det kan ikke være slik at det er tilfeldig hvem som får dette. Alle skoler bør ha dokumentasjon på kompetanse, har de ikke kompetansen bør PPT/Statped inn å kurse.

Hen er to-språklig, vel artikulert og har et stort ordforråd, er smart og har derfor klart å maskere sine utfordringer, helt til mellomtrinnet. Jeg opplever at vi og skolen var for sent ute med å oppdage vanskene hens og at traumene var blitt et faktum. Hen klarte ikke å sette sin fot i et klasserom.

Når skolefraværet ble alvorlig, økte støtten fra skolen. Det var gode på å finne alternative løsninger til aktiviteter som kunne få hen tilbake på skolen. Det var veldig sårbart og hen klarte ikke å være på skolen uten støtte. Altså jeg eller mor måtte være i skolebygget.
Det fortsatte ut barneskolen.

Hen fikk tilbud om behandling og utredning hos BUP, angst og adhd ble konstatert.
Medisiner ble utprøvd. Hen var ikke klar til å ta i mot annen behandling, dermed var det ikke noe annet tilbud for hen.

Ungdomsskolen har hen hatt plass på i snart 2 år og man kan telle på 2 hender hvor mange ganger hen har klart å gå inn. Hen har vært i klasserommet 2 ganger.

Jeg som far, føler meg som en hjelpeløs tilskuer. Man prøver å stole på at skolen og hjelpeapparatet kan finne løsninger og hjelpe, men jeg ser at det ikke alltid er tilfellet.
Tilliten til systemet er svekket.
Fokuset har hele tiden vært på hen, hens utfordringer og hens reaksjonsmønster – ingen har vært interessert i hva det er med skolen som utløser det.

Jeg som far prøver så godt jeg kan å være forståelsesfull, det er ikke alltid like enkelt å forstå hvorfor det er så vanskelig, men jeg ser at hen ikke har det bra og at angsten er reell.
Det er viktig å huske på vi ikke er like og jeg må møte hen der hen er, uten å sammenligne hvordan jeg ville håndtert situasjonen.
Jeg ser at hen legger ekstremt mye press på seg selv og jeg forsøker å unngå å legge mer press på. Det absolutt dummeste rådet jeg har fått er å tvinge barnet på skolen. En dag da jeg hadde presset hen på skolen, så jeg en annen far bære et skrikende barn inn på skolen og det slo meg der og da at dette er feil. Tenk det tillitsbruddet.
Etter det, brukte jeg aldri tvang. Heller ta seg tid å jobbe seg ut døren, slik at hen fikk opparbeidet tillit til meg igjen.

Tilliten til oss foreldre er gjenopprettet. Dessverre ikke til skolen. Tiltakene varer aldri lenge nok til at hen kan stole på at hen er trygg. De voksne har det for travelt. Videre videre.
Du må tilbake på skolen.

Jeg vet at om den psykiske helsen hens holder, trenger jeg ikke bekymre meg for hens fremtid. Hen er en smart og dyktig, og kan bruke sine praktiske ferdigheter og empati i det hen bestemmer seg for å fokusere på.

Det kan være utfordrende for hen å forstå at hen har disse evnene. Skolesystemet indikerer for hen at hen ikke har klart å oppfylle deres svært konforme forventninger. Det er vår jobb som foreldre å åpne sinnet hens og la hen se en lys fremtid som ikke er avhengig av en standard akademisk vei.