Nytt år igjen.
Snart tilbake på skolen.
170 dager igjen til sommerferien.
Det er mange.
Vi teller ned.
Hvordan kom vi hit?

Det er hjerteskjærende å tenke tilbake på tiden før skolefraværet startet.
Alle tegnene vi overså, og alle de vi så
– men ikke pushet sterkt nok på skolen for å ta tak i.
Vi hadde tillit til dem som fagfolk.
Vi forstod ikke hva som plaget den energiske, nysgjerrige, empatiske gutten vår.
Læreren sa du var lat og måtte jobbe mer.
Du selv trodde du var dum. 
Det ble for mye og du begynte å stikke hjem fra skolen.
Vi fikk råd om å følge deg opp igjen.
Det ble flere ganger til dagen.
Til slutt nektet du.
Du ville ikke tilbake. 

Vi gikk i den samme fellen som så mange andre.
Vi lyttet til råd om å presse og få deg på skolen som alle de andre barna.
Ikke gjør det koselig hjemme,
slå av internett.
Press og fremsnakk skolen.
Vil ikke – betød kan ikke.
Det forstår vi nå. 
Skolen var ikke et trygt sted for deg.
Men vi fremsnakket fortsatt skolen og hvor kjekt det var. 

Du mistet tilliten til oss. 

Vi henviste selv til PPT, da skolen ikke så behov.
Når vi foreldre bad om at læringsmiljø, undervisningssituasjonen og relasjoner ble undersøkt nærmere, ble det plutselig veldig interessant å finne feil på deg.
Kartleggingene vi etterspurte ble aldri utført. 
Men endelig etter 3 års “masing” ble logos tatt.
Sterk dysleksi påvist.
Du fikk en opptur og tenkte at nå blir alt bra.

Damen fra PPT hadde jo fortalt deg at lærerne skulle gjøre ting annerledes nå.
De skulle hjelpe deg og gi deg hjelpemidler.

Ingenting endret seg og det var vi foreldre som ordnet lydbøker.
Du forsvant fort tilbake i flight mode og ville bare bort fra skolen.
Etterhvert trakk du deg fra fritidsaktivitetene dine også,
det ble vanskelig med spørsmålene.
Ikke fra klassekameratene dine,
men fra ubetenksomme foreldre som hadde hørt at du ikke gikk på skolen,
gjennom barna sine.
Noen ville ikke la barna sine være sammen med deg.
Det ble tungt å bære.

Skolen bad oss få henvisning til BUP av fastlegen. 
Enda flere å snakke med.
Du møtte noen som forstod,
men du klarte ikke å sette ord på hva du hadde opplevd,
ikke da.
Nå var du ikke i klasserommet i det hele tatt lengre.
Bare ett par timer på grupperom med miljøarbeider, mens en av oss satt på gangen. 
Vi banket på uhorvelig mange dører, kontaktet en rekke instanser,
møte etter møte, for å få hjelp til deg.
Vi ble ikke hørt.
Angsten var problemet ikke skolen.
Angstmedisin ble utprøvd.
Du var ikke deg selv.
Etter 10 måneder, og veldig sterk dose,
klarte du å gå inn i klasserommet.

Det kostet deg stort. Det ble svart.

Vi måtte redde deg.
Du var i ferd med å svinne hen, ville ikke mer.
Vi måtte ta deg bort fra skolen.
Vi skrev deg ut.
Skulle ønske vi gjorde det mye tidligere.
Før du knakk. 
Skolen var sannsynligvis like glad
– de visste ikke hva mer de skulle gjøre med deg.

Angst medisinen ble avsluttet, angsten var borte.

Når du følte deg trygg igjen begynte du å fortelle. 
Om alt bråket og kranglingen i klasserommet,
læreren som slo i pulten og brølte.
At du ble innestengt på grupperom,
eller holdt igjen når du forsøkte å stikke av fra en vanskelig time,
etter å ha prøvd i det som føltes som uendelig med tid å få hjelp.
Til slutt, sluttet du å rekke opp hånden.
Du fortalte om at du ble tvunget til å lese foran hele klassen,
og at klassen tryglet for at du skulle slippe.
At læreren leste opp resultatet på gangeprøven foran hele klassen,
og lo av dem som hadde dårligst resultat. 

Du følte deg dum, håpløs og fryktelig redd.
Vi sendte deg der år etter år. Unnskyld.

Sakte men sikkert kom gutten vår tilbake.
Tilliten til oss foreldre også.
Så gøy vi hadde det.
Lærelysten kom tilbake.
Livet var lett.
VI tettet mange faglige hull. 
Men det beste av alt var å høre den trillende latteren din.
Den første gangen kom tårene,
de ville ikke stoppe.
Av glede,
men også av bunnløs sorg, fordi vi lot det gå så langt.

At vi ikke stolte på magefølelsen.    

Du ønsket selv å prøve deg tilbake på skolen når du hadde fått en god pause. 
Det ble vanskeligere enn du trodde.
Opplevelsene sitter i kroppen ikke i hodet.
Hodet vil, men kroppen stritter i mot.
Den fryser til is når den ser ett skolebygg.

Du er den modigste jeg kjenner.
Hver eneste dag kjemper du.
Du vil så gjerne være som alle de andre. 

Du kommer til å greie det.
Det vil ta tid. 

Du har fått trygge voksne rundt deg nå.
Voksne som ser hele deg og vil deg vel.
De ser hva du trenger og hvor mye det koster deg.
Voksne som utfordrer og holder igjen når det trengs.
Snart klarer du kanskje å være med i en undervisningstime. 

Det er det du vil.
Være med de andre. 

Jeg er en av mødrene som sitter på parkeringsplassen,
med dirrende underleppe og smil i hjerte på dager det går bra.
Dagene du ikke klarer å møte opp er hjerteskjærende.
Jeg ser at du kjemper en tapper kamp, men angsten tar overhånd.

Det tapper oss begge for energi.
En dag av gangen,
små skritt frem og noen tilbake.

Det koster å være mamma til et barn med ufrivillig skolefravær.
Helse, økonomi og forhold til familie og venner får seg en knekk.
Det er ingen som forstår
– utenom de som står i det selv.

VIT AT DERE IKKE ER ALENE ❤️