Foreldre av barn med ufrivillig skolefravær forteller at de ikke blir tatt på alvor i sin bekymring og at det tar for lang tid før barna deres får riktig hjelp.
Ikke uvanlig at både foreldre og lærere blir fortvilet, når de opplever at eleven blir en kasteball i systemet, hvor ingen egentlig vil ta ansvaret – og det havner i fanget på lærere som ofte sitter med for lite kunnskap om ufrivillig skolefravær.

Vi som foreldre kjenner våre barn best, men vi vet ikke hvordan de er i skolesituasjonen og er derfor ydmyke og lydhøre til det skolen har å si i starten. Vi venter og ser, eller går med på de tiltak og kartlegginger som foreslås.
Etterhvert som tiden går, blir man som forelder klar over at man må be om at tiltak evalueres, stille spørsmålstegn og krav.

Tilbakemeldingen til oss, er at skolen er snar til å peke på foreldrene eller på barnet selv og er vanskeligere å be når det gjelder å se nærmere på skolerelaterte faktorer , deres tilnærming og relasjon til eleven, læringsmiljø og undervisningsituasjonen.
Det blir tatt personlig, det samme føler vi foreldre når fingeren peker på oss.
Det er forferdelig synd, alle parter må være ydmyke, anerkjenne elevens vansker og snu hver en stein for å finne frem til løsningen.

Det viktige samarbeidet mellom skole og hjem blir vanskelig, når en av partene ikke føler seg sett og hørt. Det er vanskelig for foreldre å unngå at følelsene tar overhånd i blant, når det kjæreste man har – har det så vanskelig.
Dersom du synes det er ubehagelig å gå på møtene alene, har du lov å ha med en støtteperson, det kan endre dynamikken i møterommet.

Vi ønsker å gjøre dere kjent med prosessen fra bekymring til vedtak om spesialundervisning, samt litt om instansene som er involvert.
Hvilke rettigheter eleven har. Hvor og hvordan foreldre kan gå frem for å få hjelp til barnet, samt hvordan man klager og hva man kan klage på.